vanære

Danish

Etymology

From van- (“mal-, mis-”) +‎ ære (“honour”).

Noun

vanære c (singular definite vanæren, not used in plural form)

1. dishonour

Inflection

Declension of vanære

common gender	singular
	indefinite	definite
nominative	vanære	vanæren
genitive	vanæres	vanærens

Verb

vanære (imperative vanær, infinitive at vanære, present tense vanærer, past tense vanærede, perfect tense har vanæret)

1. to dishonour

Conjugation

Conjugation of vanære

active passive present vanærer vanæres past vanærede vanæredes infinitive vanære vanæres imperative vanær — participle present vanærende past vanæret (auxiliary verb have) gerund vanæren

References

• “vanære” in Den Danske Ordbog
• “vanære,2” in Den Danske Ordbog

Norwegian Bokmål

Etymology

From van- +‎ ære.

Noun

vanære m or f (definite singular vanæren or vanæra)

1. disgrace, dishonour (UK), dishonor (US)

References

• “vanære” in The Bokmål Dictionary.

Norwegian Nynorsk

Etymology

From van- +‎ ære.

Noun

vanære f (definite singular vanæra)

1. disgrace, dishonour (UK), dishonor (US)

References

• “vanære” in The Nynorsk Dictionary.