søkka

See also: sokka, sokká, and sökka

Faroese

Etymology

From Old Norse søkkva, from Proto-Germanic *sinkwaną, from Proto-Indo-European *sengʷ- (“to sink, to drop”).

Verb

søkka (third person singular past indicative sakk, søkk, third person plural past indicative sukku, supine sokkið) (intransitive)

1. to sink

   Skipið er um at søkka. ― The ship is about to sink.

Conjugation

Conjugation of søkka (group v-50)
infinitive	søkka
supine	sokkið
participle (a34)1	søkkandi	sokkin
	present	past
first singular	søkki	sakk
second singular	søkkur	sakst
third singular	søkkur	sakk
plural	søkka	sukku
	imperative
singular	søkk!
plural	søkkið!
1Only the past participle being declined.

Related terms

• søkkja (transitive)

---

Norwegian Nynorsk

Etymology 1

From Old Norse søkkva.

Alternative forms

• søkke

Pronunciation

• IPA^(key): /²sœk.kɑ/

Verb

søkka (present tense søkk, past tense sokk, supine sokke, past participle sokken, present participle søkkande, imperative søkk)

1. (intransitive) to sink

   Skipet sokk etter å ha råka eit isfjell.

   The ship sank after hitting an iceberg.

Etymology 2

From Old Norse søkkja.

Pronunciation

• IPA^(key): /²sœk.kɑ/

Verb

søkka (present tense søkker, past tense søkkte, past participle søkkt, present participle søkkande, imperative søkk)

1. Alternative form of søkkja

Etymology 3

Pronunciation

• IPA^(key): /ˈsœk.kɑ/, /ˈsœçːɑ/

Noun

søkka

1. definite neuter plural of søkk
2. (non-standard since 1959) definite feminine singular of søkk

References

• “søkka” in The Nynorsk Dictionary.
• “søkka”, in Norsk Ordbok: ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet, Oslo: Samlaget, 1950-2016